Å leve livet er ikke lenger hva det pleide å være
Har rota allting til, er det på tide å lære
av mine feil, men jeg gjentar dem. Veit jeg burde “vetta”, men
støtten fra et forhold er ikke mer, for jeg har sent henne hjem
Har skutt meg sjøl i foten, så om kort tid må jeg stenge
Tanker og problemer får mitt hode til å sprenge
Altfor lenge har jeg trodd på at en redning er i vente
men de eneste som backer opp er venner og bekjente
Og hva faen kan vel de, bare gi meg råd å si
“Som alle andre mÃ¥ du bli en del av samfunnet”, men jeg er fri
Er kul mot de jeg møter, schwiner de som schwiner
Tar ikke sorgene på forskudd, bare håper de forsvinner
Skinner sola en dag, du veit jeg nyter den.
Setter du grenser for meg, du veit jeg bryter dem. Du tror jeg syter, men
Din jævla idiot, nå må du slutte å skape deg,
jeg har nemlig femten psykopater som står bak meg
Jeg kvesser blyanten som knivene, skriver side opp og side ned
om alle ting jeg driver med, bygger opp og river ned
Setter ord på det usigelige, spiser det uspiselige
Du kjenner mine venner, de ufyselige
Gyselig som gufs ifra graver, er mitt ord skremmende
som stank fra kadaver. Jeg går ikke, jeg raver.
Jeg står ikke, jeg kaver. Som en dunker står jeg frem
Som en punker; bommer spenn, men jeg har selvrespekt igjen
Selvrespekt igjen, så jeg kutter av mitt lem i honnør
til alle dem jeg kjente før. Hvorfor er det alltid de beste som dør?
Hvem blir den neste som blør? Hvorfor er det ikke godt nok med det beste jeg gjør?
Mer rot enn folk til å rydde opp
Mer knot enn mot til å bygge opp
Jeg vil drikkes opp,
drikker meg til trøst og guts fra en drikkekopp
Men jeg gir ikke opp
Alt som ikke dreper, gjør meg sterkere
Jeg vokser i min kamp, og du kan merke det
År for år, dag for dag, minutt for minutt
Du tror du lever trygt, men en dag er det slutt
Jeg forrådes tre ganger før hanen galer
Bustes tre ganger når jeg maler
Bare hør på stemmen min, jeg går til bunns i brennevin
Men for hvert skritt jeg går tilbake, går jeg alltid to fram
Av all dritt jeg får smake, blir jeg mer og mer mann
Jeg blir svakere og svakere, mens du blir sterkere og rikere
Du liker det du ser, du liker at jeg ber
mens du tjener mer og mer, du gir meg regninga og ler
Andres sykdom og død er ditt levebrød
Jeg søker sannheten i stillheten som senker seg
I mørket vokser viljen mer frem enn du kan tenke deg
Jeg eser opp til nye dimensjoner, mestrer nye situasjoner
Rede til å prege nye generasjoner
Jeg føler meg jaget og plaget, får lyst til å ta meg selv av dage
Men så ringer en bjelle, hvorfor faen skulle jeg klage?
For på tross av at psykosene forfølger meg, så føler jeg
at hvis det blir for hett, vil livets friske briser kjøle meg